Nokre meiner at generativ kunstig intelligens eignar seg til å skapa skjønnlitteratur. OpenAI har jamvel nett lansert ein språkmodell som skal eigna seg til dette, endå ein språkmodell manglar intensjon, og dermed aldri kan produsera noko anna enn eit meiningstomt skal av noko som liknar på ei historie. Det er likevel kanskje nok til å lura nokre investorar.
Sidan dagens språkmodellar må gjetta kva ord som mest sannsynleg høver i ein bestemt samanheng, vil dei vera ute av stand til å ta val som faktisk er kreative. Dersom ein skulle introdusera eit element av kreativitet (mindre sannsynlege val), vil dette øydeleggja det som er styrken til modellen, nemleg at ting ved fyrste augekast stort sett ser ut til å henga i hop. «Kreative» val vil resultera i kaos, nettopp grunna mangelen på overordna intensjon. For å «løysa» dette treng ein noko heilt anna enn berre ein språkmodell.
Eit anna spørsmål er kva som finst av vilje til å lesa slikt, ut over kuriositetsverdien. Det går sjølvsagt an å skapa historier som er personleg tilpassa deg som individ, om du har spesielle ynskje om noko som ikkje finst, men desse vil også ha dei same veikskapane som alle andre KI-historier, som heile tida saboterer seg sjølve gjennom å henga fast i konvensjonar, og dermed berre skapar handling som er meiningslaus. Likevel er det dei same konvensjonane som får det til å likna på historier, så det som er sjølve styrken er også det same som gjer at det ikkje fungerer.
Legg att eit svar