Brått kjenner eg på ei frykt for at desse tekstane ved eit reint tilfelle skulle slumpa til å få mange lesarar. Å nei, så pinleg det ville ha vore. Det er det verste, at eg skulle komma til å skriva noko som mange vil lesa, lesa og diskutera, kanskje jamvel gjera narr av. Eg krympar meg.
Men deretter kjem innsikta om kva for ein latterleg tanke det er. Nesten ingen er interesserte i å lesa slikt som dette, og eg veit jo godt kva slags ting folk eigentleg er interesserte i, så det er ingen fare.
Men så er det også pinleg å i det heile tatt ha hatt denne frykta.
Alt er pinleg.
Det er pinleg å leva.
Best å ikkje gjera noko som helst.
Legg att eit svar