Om ein «restaurerer» eit gammalt fotografi med KI, slik somme gjer for tida, har ein introdusert eit ledd som gjer at det kan eksistera hallusinasjonar, små irrasjonelle avvik og feil. Det ein ser har teke eit steg nærmare fiksjonen. På nettet kan spreiinga av slikt fort gå ut over tilliten til historiske fotografi, at ein ikkje ser på dei med det same alvoret, eller den same innlevinga.
Kanskje vil nokre synast at gammaldags digital eller analog biletmanipulasjon er nett det same, eller såkalla deepfakes, men der ser ein ikkje den same ukritiske bruken. Det finst gjerne ein tydeleg agenda eller intensjon, sidan det er ein viss kostnad ved å produsera slikt.
KI-fargelegging og pynting av gamle svart/kvit-fotografi er kanskje fascinerande for somme. Det kan i ein augneblink kjennast som om ein gjer historia meir levande, men i realiteten er det å fjerna seg frå historia, mot ei innleving i noko som er meir oppdikta.
Legg att eit svar