Her kan du ta del i å skriva ei historie saman med andre (valfri målform). Berre den nyaste linja er synleg. Same brukar får ikkje skriva to gonger rett etter einannan. Når det finst minst ti linjer, får du også høve til å avslutta historia slik at heile vert synleg. Sida gir beskjed både her og på Bluesky når nokon legg til ei ny linje. Ver kreativ!
(Til arkivet).
Det var mildt sagt morgon. Agnes tok mentalt sats, opna augene og kika ut gjennom takluka på båten. Nokre tomme spritflasker låg og rulla att og fram på dekk. I akterenden låg ein naken gubbe og sov. Han var så solbrend at han likna ei av dei danske pølsene frå i går. Nok eit vellukka arrangement på litteraturhusbåten Epistel. Det hadde vore god stemning under gårsdagens Hans Børli-symposium, og fleire av gjestene hadde deklamert dikt med overdriven, alkoholforsterka patos, bortsett frå ei kjerring som heile tida hadde insistert på at Olav H. Hauge var betre. Hauge brydde seg ikkje om sjøkart heller, utbasunerte ho. Den beste vika er den du ikkje har visst um! Detaljane er uklare, men like etter letta litteraturhusbåten Epistel anker og sigla , slik at det ikkje vart noko meir av den diskusjonen. På denne tida var ein ikkje så redd for promillekontrollar til sjøs, og det var heilt vanleg å fyllesegla dagen derpå. Ingen tenkte at det var mogleg å sigle seg rett inn til kommunesenteret akkurat den dagen Norge Rundt laga reportasje om båtbyggarlagets færing-regatta. Opp langs skutesida klatra nokre skodelystne ungar om bord. Dei hadde samla seg i hopetal på kaia i håp om å komma på fjernsyn, men etter kvart hadde dei gått lei av å stå der og glo. Ingen av dei hadde redningsvest, men snart rodde det selgara i kano opp langs skutesida, med suvenirar, kneado og squishy-leikar og korger med nyplukka moreller. Ungane klatra ned i kanoane og då den første falt i vatnet klamra han seg til padleåra, men det skulle han ikkje ha gjort, for padlaren kom ut av balanse slik at farkosten kantra, og alt av passasjerar og jugl følgde med. «Fort! Kvar er nærmaste telefonkiosk?» ropte bruktbok-selgaren, ståande med eit lass blaute bøker. -Eg lyt bytte desse i nye bruktbøker! Han vralta seg bortover kaia i dyvåte sko. SCHLOP, SCHLOP sa det når han gjekk. Inne i telefonkiosken fann han nokre biblar frå 1800-talet og ei kokeboksamling som alle visste kom frå den førre ordføraren og mannen hennar den gongen dei kom til pengar og fekk tilsett privat kokk. Lokalavisa hadde avslørt kokken som ein eksperimentell fusion-entusiast med beina planta i 70- og 80-tals rettar. Lokalavisa hadde spandert fargetrykk på biletet av pastaskruar i brun saus. Ordføraren hadde klypt det ut og hengd det på kjøleskåpet; det var dyrt med fargetrykk på den tida. Deretter hadde ho drege i nokre politiske trådar og sytt for at lokalavisa aldri meir ville ha råd til noko slikt.
Det slamra i ytterdøra og einkvan sparka av seg eit skopar. DUNK sa det mot veggen i gangen. Så eit dunk til, kakkande. Ein bag traff golvet og ei jakke vart riven av. Einkvan ropte: -På trening i dag vart eg traumatisert. Deretter trampa personen inn på kjøkenet. Dette var ingenting å bry seg om. Slik var det kvar einaste gong Iselin Dale hadde vore på trening. Trening og trening, forresten. Det var no mest andre aktivitetar det gjekk i, som kaffidrikking og kjendissladder. Treninga var berre eit skalkeskjul. Somarkafeen på den nedlagte grendaskulen var og eit skalkeskjul. Ved vaflene og kaffien stod ein flanellograf med vagt bibelske motiv på. Ateisten Gudleik Skutle likte å gå og tulla lett blasfemisk med desse figurane medan han drakk kaffi. Dette fall sjeldan i god jord hjå dei andre kafégjestene. I historia om fem brød og to fiskar, bytta han ut fisken med to kvalar frå historia om Noah og arka. Fiskane hang no på korset som tørrfisk på hjell. Lots kone vart ein slikkestein for dyra i arka. Kvalar er ikkje fisk! ropte ein skjeggete kar i kvit kjortel frå bakarste rad. Du blandar med historia om Jona. Det var Preppen Sjølvberg i eigensydd kjortel. Han var felemakar og laga alt frå botnen av. Det var aldri noko problem med lauskattar rundt garden hass, sa folk, med kunstpause. Noko anna han laga var pinneis av tomatsuppe. Mannen er hakkande galen, sa folk, men Preben meinte det var dei andre som var galne, som i staden valde å kjøla seg ned med noko helsefarleg sukkerkliss i sommarvarmen. Turbuss-guiden tok ikkje stilling, men peikte ut felemakar Preben til turistane når dei køyrde forbi tunes hass med turistbussen. Turistane var lei av å sjå tunellar og ville oppleva noko nytt. Ein mann som stod ute i tunet sitt hadde dei aldri sett før, og dei visste ikkje korleis dei skulle reagera. Nokre lo, andre gret, og ein eldre kar ville av bussen for å slåst. GLOPPEN! BREKKE! Gamlingen hadde ein sjeldan form for tourettes som fekk han til å bryte ut med stadnamn langs E39. Diverre kunne han berre eitt slikt stadnamn. Folk hadde forgjeves prøvd å læra han fleire, for variasjonens skuld, men når tronga melde seg, så kom han aldri på dei.
Sola stod opp. Det var bratt og steinete. Martin parkerte trillebåra ved ste, såg ut over mars-landskapet og prøvde å tørke svetten av panna, men hansken traff berre romhjelmen hass. Han lente seg på steingarden og rista sørgmodig på romhjelmen. Korleis hadde han endt opp her, som nybyggar på mars? Det hadde vel byrja med at tippoldemora kom hit i raketten til far sin, Elon Musk, denne klin galne multitrilliardæren og teknofascisten som gjorde jordkloden uleveleg. Det var ubehageleg å vera i slekt med ein slik jævel. Men å reise attende var det jo ikkje snakk om heller. Eller snakk, det var det dei fleste planane hadde endt som. Han mintes då han og ungdomskjærasten satt på den åsen der borte og såg på gamleplaneten gjennom teleskopet medan dei undra på om det framleis levde nokre folk der. Og kva kunne slike «jordbuarar» tenkjast å driva med? Resirkulering, kan henda. Han hadde aldri møtt Blekkulf, men den fyrste song han høyra fekk, var blekkulf-songen, slik mor hadde lært den av si mor og ho av si. "Bruk hodet, vi har bare en klode!". Når han tenkte seg om, var dette berre tull, for dei hadde jo minst ein til. Han såg seg omkring. Her var frodige skogar av marsiansk platanlønn og urtidsbregne, og her var disige innsjøar av mineralsk syreløysing. Han hadde arva farmors genmodifiser genmodifiserte seg, Farmors genmodifisering og kunne ete platanlønna, om han berre fekk flattbrød attåt. Han nynna litt på Blekkulf songen: na na na na na na. Var det slik? Nei, han hadde visst gløymt melodien. Den songen var det siste stykket kultur som var att frå jorda, og han hadde gløymt han. Her på Mars fanst det ikkje musikk.
(Til arkivet).
Sida er laga av Mads Rage (masd.no). Versjon 1.3 (2025)