Her kan du ta del i å skriva ei historie saman med andre (valfri målform). Berre den nyaste linja er synleg. Same brukar får ikkje skriva to gonger rett etter einannan. Når det finst minst ti linjer, får du også høve til å avslutta historia slik at heile vert synleg. Sida gir beskjed både her og på Bluesky når nokon legg til ei ny linje. Ver kreativ!
(Til arkivet).
Hilde i Haugen skulle gifta seg med ein gammal tusseladd som hadde slått seg opp på oppdrett av stålorm, og Skråle-Heine skulle vera forlovar, men han hadde gløymt bunaden sin, og dermed trong han å låne bunad av systra si, ho Skråle-Matja. Han tykte det var flaut at han hadde gløymd sin eigen og vikla seg istaden inn i ei forklaring som fekk han nominert til den kommunale skakkprisen. Folk så entusiastisk imponerte over dette at han ikkje kunne få seg til å skuffa dei ved å fortelja at han eigentleg ikkje var skakk, difor la han heller om livsstilen og skaffa seg ein skakk kjærast. Ho hette Gurine. -Men var ikkje dokker skakke? sa dei. -Ja! sa han og peika bort på ei raud sløyfe som virka å sveve i lufta. Gurine var usynleg, bortsett frå laurdagskveldar og på bi-synlegheitsdagen , som også er nasjonaldagen til Saudi-Arabia, eit land som har for vane å avretta den slags folk. Medan me stod der, kom det ei gruppe småungar som syntest det var spanande at Gurine var usynleg. -Er du usynleg på butikken Gurine? Kan du stjele godteri? -Ånei, dei hadde høyrd raslinga i godteposen. 😅 -Er du usynleg på arbeid og? Spurde ungane. Dei høyrde at Gurine drog på det. Ungar er dumme, og forstår ikkje kor vondt det er å vera usynleg. Det er som om alle ignorerer deg, og når dei fyrst legg merke til at du er der, så skal det alltid handla om kor usynleg du er. På jobb vart det satt fram peparkaker, pynta i fellesarealet, bestilt allergivenleg julelunsj og gåver til ansatte i god tid. Folk trudde det skjedde av seg sjølv. Ho var jo usynleg. Men det var lettare å tru at ting skjedde av seg sjølv enn at det var ei usynleg dame som gjorde det. Folk vart nervøse av tanken på å ha usynlege blant seg. Det likna for mykje på skrømt. Laura på rekneskap likna skrømt og. Ho hadde varsla mot den populære sjefen etter eit julebord og vart fryst ut i etterkant. Kollegaene følte seg heimsøkt, med eit offer som gjekk i gangane. Men det var viktig å sitja stilt i båten, elles kunne ein verta det neste offeret. Alle hadde tenkt på å slutta, men det var diverre umogeleg. Det var ein slik jobb du berre hadde for alltid. Alt forandra seg nyttårskvelden på parkeringa utafor jobben. Det var det året firmaet hadde tatt på seg det interkommunale fyrverkerishowet. Dei hadde i oppdrag å senda opp fyrverkeri som kunne sjåast frå fire kommunar på ein gong. Eit umogeleg oppdrag, ville mange profesjonelle ha sagt, men ikkje firmaet vårt, for me var amatørar så det heldt. Dei fleste av dei tilsette var livredde for sprengstoff, bortsett frå kinaputt-Lise. Ho elska ting som sa pang og spruta eld, så vi delegerte ansvaret for fyrverkerishowet til henne. Kinaputt-Lise var ein ivrig speidar i ungdommen, og var drilla på å tenne bål med berre ei fyrstikk. Kva er vel eit fyrverkerishow om ikkje eit ekstra morosamt bål? Luntene var raskt reorganisert. No skulle dei få sjå fyrverkeri frå Eidfjord til Høyanger. Det ville kanskje ikkje verta så mykje att av Voss, men det fekk stå si prøve. Voss hadde kanskje hatt si storheitstid, men dette ville sette dei på kartet. Eller fjerne dei, alt ettersom. Fyrverkeriet sto stabla oppetter muren på Voss kyrkje, som i dag ligg spreidd utover eit område som strekker seg frå botnen av Vangsvatnet til Tjukkebygdi. Arkeologar slit framleis med å lokalisera mange av fragmenta.
Etter ti år i ein liten toroms på Sinsen snakka vi stadig oftare om å flytte ut av byen, så då vi fekk tilbod om å arve småbruket til gamle tante Margot i Myrkvassdalen var vi ikkje seine å be. Tante Margot ringde frå omsorgsbustaden i Ytrebygdi. Ho var nesten blind no, og torde ikkje køyre opp til Myrkvassdalen meir, førarkortlaus som ho var. Vi måtte koma frå Oslo straks og ta over bruket. Gardsbruket var etter heimstad-diktaren Halldor Låke. Saka var at det var TO heimstad-diktarar i kommuna og heimstad-grensa mellom dei følgde riksvegen. Vart ikkje bruket teke over, var nestemann i arverekkefølgja til bruket ein soneson av den andre heimstad-diktaren, Torgrim Landsvik. Den omstridde forfattaren av den no lite brukte bygdesongen «Heil og sæl, min fagre dal» hadde lidd ein ublid skjebne, som ikkje skal forteljast opp att nett no. Det viktigaste for notida, er å stadfeste at slektar fylgjer slekta si gong - fram til nokon tek mot til seg og bryt ut. Og no var det vår tur til å ta over småbruket i Myrkvassdalen, og forvalte arven etter den av bygdas diktarar som hadde halde stien rein under krigen. Halldor hadde jamvel vore på Grini ein tur. Grini var ikkje det verste stedet. Dei hadde humor. "Det har vi,"sang dei, og gjorde narr av alt dei ikkje hadde. Sånn var det ikkje på småbruket. Myrkvassdalen var kjend for to ting: mørkret og dikt. Dikta var dårlegw og mørkeret var mørkt. Faktisk hadde Myrkvassdalen det mørkaste mørkeret som nokon gong er målt, med negativ verdi på Bortle-skalaen, målt av Institutt for primitiv fysikk ved UiB. I Myrkvassdalen fanst òg den mørkaste indremisjonen Vestlandet hadde å by på. På bedehuset song dei berre trege, deprimerande salmar i frygisk kyrkjetoneart, som alle handla om synd og død og dom. Den einaste som såg lyst på livet i Myrkvassdalen var den lokale bygdetullingen Anton Låkeid, som likte å notera bilnummer, og budde under ei ferist mellom bedehuset og nærbutikken. Han visste om varebilen med slitte dekk, kva predikant som vingla mellom grøften og at nyepresten ikkje hadde teke understellsbehandling. Politiet kom ofte te 'na Låkeid når dei sto fast i ei sak, som drapet på svovelpredikanten Guri Surmo, men det var mest for å lufte vitet, for Låkeid var rablande galen, og hadde ikkje anna å by på enn syregras og noko sølevatn som han silte gjennom skjorteermet. Hadde dei berre vist Låkeid hjulspora på kåpa til Surmo, hadde saka vore løyst før dei feira reformasjonsdagen på bedehuset 31. Oktober. To karar kledd ut som Martin Luther hadde gjort hærverk på døra ved å hamra inn tolv firtomsspiker for å festa ein plakat med såkalla teser. Dette hadde Surmo naturleg nok teke ille opp, og dermed kom det til høgrøysta ordstrid, der trugsmåla fall i båe retningar. Og midt under denne striden kom altså vi, sekulære og høgt utdanna folk fjernt frå bedehuskulturen, flyttande frå Sinsen til Myrkvassdalen for å ta over slektsgarden. –Slektsgarden? sa presten sjokkert. Han hadde nett vigsla den nye utvidinga av gravplassen som gjekk over på tomta vår, der dei allereie hadde grave ned ein dauing. –Eit ekte drapsoffer, kviskra han. Eg spurde ikkje presten kva han meinte med det, men forstod av tonen at han ikkje likte at gravplassen hadde fått nye naboar. Den halvdemente tanta mi hadde utvilsamt vore ein meir behageleg nabo. Men no skulle det verte andre bollar, for eg hadde slett ikkje tenkt å vere nokon behageleg nabo til ein gravplass. Det fyrste eg skulle gjera var å arrangera innflyttingsfestival ute i hagen. Nabovarselet gjekk ut om tidenes første, tre dagar lange Myrkvassfest. Eg skaffa ein svær scenerigg, og booka det eg fann av lokale band: dansebandet Lasse & Geirz, dronemetallbandet Gnipaheller, helvetescountrybandet Grjotmaal og EDM-septetten Runkboiz. Deretter leigde eg eit par fullt utstyrte øltelt som passa tett inntil gravplassen, før eg tok til å selja festivalpass på Facebook og Finn. Da opningsdagen kom var Myrkvassfest utseld. Runkboiz spelte og folk song med: "På Nordagutu, Gvarv og Bø alle gutta mine sniffer snø Tar du chicksa mine må du dø da blir du stæbba som på Bolkesjø" Litt utpå kvelden kom festivalen ut av kontroll då eit par lokale bråkmakarar utan billett tok til å slåst, fyrst med kvarandre, deretter med dei som var fulle nok til å blanda seg inn i slagsmålet. Lensmann P. Urkestøyl heldt alt festivalen under oppsyn, og no ringde han politidistriktet: "Send alt de har og få stengd ned desse greiene. Folk døyr!" nærmast ropte han i telefonen. Diverre vart lensmannsdistriktet nyleg slått saman med nabodistriktet, som hadde større lensmannskontor, og dermed var ressursane plasserte på hi sida av fjorden med dårleg ferjetilbod nattestid. Forsterkingane stod ei stund i ferjekø på Tuslevik kai før dei ga opp. Lensmann Urkestøyl måtte løyse dette åleine. Han skreik og hoia og skaut varselskot med jaktgeværet sitt, men ingenting hjelpte. Det var i den augneblinken at lensmann Urkestøyl innsåg at han stod der i sivile klede og hoia. Det hadde ikkje vore tid til anna. Dermed såg han sjølv ut som om han berre var ein del av kaoset. Urkestøyl skunda seg til lensmannskontoret og fekk på seg uniform, sette seg i ein blålysbil og ringde assistenten sin, pensjonert lensmann Sigve Nut. Så var det full utrykking til festivalområdet. Ei «full utrykking» beståande av to samkøyrande gamlingar, minst ein av dei med gryande demens, var tilsynelatande ikkje det mest avskrekkande politioppbodet konsertgjengarane kunne tenkja seg. Gamlelensmann Nut rista på hovudet. I heile hans lensmannstid hadde han ikkje delt ut eit einaste skjenkje- eller danseløyve. Under etterfølgjaren hans hadde det tydeleg sklidd ut. Dessutan hadde det vorte mykje verre etter at Sullevåg på nittitalet, som siste kommune i Noreg, vart kopla til straumnettet. Med elektrisk lys vart det mykje lettare å dansa og slåst på natta. Deltakarane i fylleslaget ansa knapt at dei to gamle politimennene var komne til staden. Til slutt sette karane seg i bilen og blunda litt. Og det vart morgon, den andre dagen av Myrkvassfest. Spreidd rundt på festivalområdet låg deltakarar som anten sov eller var daude. Andre rava omkring og snubla over tomflasker medan dei leitte etter folk eller ting dei hadde mist. På hovudscena opna bandet Narve & Ferjebillettørane den andre festivaldagen. Vokalisten brølte ei gammal sveleoppskrift frå Fylkesbaatane så til og med dei daude, i alle fall dei halvdaude, vakna. Den einaste som ikkje vakna var ei eldre dame i spraglete kjole som låg på graset nede ved grinda med ein hagespade og ei sprøytekanne attmed seg, men ho hadde nok døydd av naturlege årsaker. Den avlidne dama synte seg å vera den nesten 100 år gamle tanta til lensmann Urkestøyl. Han og gamlelensmann Nut bar liket inn i politibilen og byrja den tre timar lange køyreturen mot lokalsjukehuset på hi sida av fjorden, men då dei kom på ferja, tok ho til å kvikna av den friske sjølufta. Framleis var ho rett nok halvdaud, men Nut hadde ei lommelerke med sherry på innerlomma, og denne helte han i kjeften på tante Audny. Etter at sherryen hadde fått verke ei stund, reiste ho seg og utbraut: "Sullevågsferja?? Eg skal ikkje på nokon heim, har eg sagt!!" Men ho ville gjerne sjå husmorskulen. Der hadde ho gått i mange år, men stadig stroke på husmor-eksamen. Til slutt hadde dei ikkje visst anna råd enn å godkjenna under tvil, sidan ho var over seksti og dårleg til beins. No var husmorskulen for lengst gjort om til avdeling for restaurant- og matfag ved Sullevik vgs. Så, for vel eit tiår sidan, vart skulen sentralisert bort. Så vart det lagerhotell. Og så kom brannen. Dermed fanst det ingen husmorskule lenger. I staden var det komme opp eit konditori som gjekk med tap, men dei gamle var ikkje verre på det enn at dei tok seg ein kopp kaffi og eit kakestykke likevel.
Det stakk ein barnefot fram frå under senga Foten heng vanlegvis i hop med resten av kroppen, så det ville vera rimeleg å tru at ein kunne finna resten av barnet der under senga, men kva gjorde det der? På golvet låg ein plysj-lama, ei billedbok om utforsking av underjordiske holer i jungelen i Sør-Amerika, ein sokk som matcha den på barnefoten og ei rosa ehecachichtli-fløyte i plast. Eg opna munnen og greip etter fløyta, men så kom eg på at det kunne vera ein draum, og dersom eg bles i fløyta, kunne det komma til å skje noko dramatisk. Eg måtte fyrst forsikra meg om at dette var røynda. Telefonen min ringte: -Ja hallo? Stemmen i telefonen kremta: -Hev dykk natronkake? Greit, dette var røynda. Eg høyrde nokon fnise frå under senga. –Er det fleire av dykk under der? sa eg. Meir fnising. Stemma i telefonen heldt fram: –Er eg kommen feil? –Nei! skreik eg, men du må nytta korrekt subjektsform i 2. person fleirtal! -Det er imperativ. Hev dykk, natronkake! Innringaren la på. Eg såg ned på golvet. No låg det ein lekker slikkepinne der, festa i ein tynn tråd som forsvann under senga. Dette såg ut som nett det eg trong, tenkte eg, og tok slikkepinnen, skrelte han og putta han i munnen. Med eitt rykte det til i tråden, og slikkepinnen tok med seg eit par tenner på veg ut av munnen min. -Fleipt tjiks! Lefte om det i Adreffeavifen! Jaja, tenner har eg nok av, tenkte eg medan eg forsøksvis stappa dei på plass. -Det står i dette bladet at mayane pleide å ofre tvillingar. Skal tru om eg får sova i natt etter å ha lese slikt. Eg tende meg ein sigar for å roa nervane før eg skulle ringa til tannlegen, men kor var telefonen? Eg gjekk ut i gangen og såg meg omkring. Eg såg på telefonbordet. Der låg ein hekladuk, gulna av lyset, med unntak av eit firkanta felt midt på, der telfonen skulle vore. -Å ja sant, dei kom og tok fasttelefonen med makt. Eg hugsar at eg pla slå naudnummeret kvar gong eg keia meg. Det vart dei vel leie av, men denne gongen var det faktisk krise, og eg hadde ingen reservetelefon. Det er farleg å ta frå folk telefonen slik. Eg klarte heldigvis å raske til meg ein telefon frå ei forbipasserande eldre dame, og ringe naudnummeret enda ein gong. «Ikkje sei at det er deg no igjen» sa operatøren, medan den eldre dama hytta med handveska og skreik at ho var blitt rana. Eg dytta ho unna, men då tok ho overbalanse og ramla på sjøen. «Det er meg,» innrømte eg, «men naudsituasjonen er heilt ekte!» Ja, no var det faktisk to ekte naudsituasjonar, med den eldre dama som hadde ramla på sjøen. Eg vurderte om eg skulle nemne dette siste, for dama hadde allereie blitt sett av eit eldretrim-lag som jogga langs vegen. Ein nypensjonert kar hadde ivrig tatt ei Biltema villmarksøks opp av sekken og byrja felle ei bjørk. Imens såg det mørkt ut for dama. Innesperra, kald, og når ho kjende etter, svolten. Kor lenge hadde ho vore her? Det måtte vera ti-tolv månader, for det hadde vore vinter berre ein gong, og no tok det til å verta kaldt att. Hvis vi ikkje var omkring Bergen då, der vinteren gjerne kom i porsjonspakkar på eit par dagar av gongen. Porsjonspakkar er liksom kjøkenskapets Netflix føljetong, dei? -No binger vi 3 pakkar kakao! Men dette hende i Trøndelag, og der var vinteren av den sorten som lagar telehiv i beinmargen, særleg på innflyttarar, som ikkje vart flaska opp på trøndersk frostvæske, eller himkok, som det heiter. Dermed stod nødetatane, som stort sett rekrutterte folk frå meir tempererte strøk, makteslause overfor dei fleste tenkjelege hendingar i dette distriktet om vinteren, og heldt seg stort sett inne Trøndelag var dermed i praksis lovlaust på vinteren, og det visste folk å nytta seg av. Då kunne ein kverka fiendar og stela godset, men det var tæle i bakken og svært vanskeleg å grava ned lika. Den lange trønderske vinteren var god butikk for Arnt Sigvart Muslortaunet og bedrifta hans, Fosen CMK (CMK står for Catering og Mobilt Krematorium) Når våren kom, gjekk han over til å grilla småfisk og padder, som han selde som nattmat til turistane. Freistnadene hans på å etablere grilla padde som ein lokal trøndersk delikatesse hadde ikkje nådd fram, enda han hadde betalt nevøen sin fleire hundre kroner for å laga TikTok- og Instagram-reels.
(Til arkivet).
Sida er laga av Mads Rage (masd.no). Versjon 1.3 (2025)