Det var den beste dagen, det var den verste dagen. Det var den lengste dagen, det var den kortaste dagen. Dessutan var det den lysaste og den mørkaste dagen, og ikkje berre det, men det var også den stillaste og mest bråkete dagen. Men det ingen visste, og heller ikke var forberedt på: Det var også den dagen da en nattlig gasslekkasje ved Olsen kjemiske industrier AS hadde forgiftet hele byen og gjort befolkningen til komplette idioter. At alle rundt meg var idiotar hadde eg visst lenge. Verre var det å vite at eg var idiot sjølv. Dei sa det på nyheitene. Eg sto opp og gjekk inn på kjøkenet. Først måtte eg.. Ja, nei, eg visste ikkje. Sant å seia, så verka det utruleg komplisert. Eg kjende at eg trong ein tur ut for å lufta vitet, det vesle eg hadde att av slikt, men då eg kom til døra, ville ho ikkje opp. Eg drog og drog men døra rikka seg ikkje. Då kom eg på at eg kunne kome meg ut kjøkenglaset. -Eg er visst ikkje heilt idiot likevel, trass i giftutsleppet, sa eg til meg sjølv og gjekk mot kjøkkenbordet. Der lå det ein diger kjøttøks og eg treiv tak i ham utan å ense den blodige eggen. Jeg veiva rundt meg med kjøttøksa og traff noe som deisa i bakken og knuste. Armene mine var plutselig så lange. Jeg visste at det bare var jeg som var idiot, men likevel tenkte jeg slike ting. Jeg måtte ha fått minst ti, kanskje tjue centimeter lengre armer bare på noen minutter. Jeg fant målebåndet og målte dem, men tallene på målebåndet ga ikke mening. Hvor lange skal armer være? Var det den nye armlengden som gjorde at jeg ikke hadde fått opp ytterdøra? Jeg husket ikke. Først da forsto jeg at det ikke er armer som er lange - det er dører som er korte.
Til Kollektiv forteljing-sida. Der kan du ta del i den pågåande historia.