Om bøkene – Mads Rage

Tre vener og ein dum ting (roman, 2020)

Tre vener skal preika skit og drikka sprit og spela Playstation for alltid, og det skal ingenting få øydeleggja. Men så skjer ein dum ting, nemleg at to av venene greier å skyta hovudet av den tredje og berre med eit naudskrik greier å lappa han saman att ved å ty til det dei har for handa, som er ein gammal båtradio. Dette fungerer fram til det syner seg at dei har gløymt å tenkja på noko viktig, og dermed vert den uheldige ståande fast i ein naustvegg, medan ein av dei andre må leggja ut på ein hasardiøs biltur for å ordna opp, og etter kvart vert venskapen sett på prøve.

«Tre vener og ein dum ting» kan kome til å verte ei av dei beste lesaropplevingane du har hatt på lenge. (…) Mads Rage er modig og tek mange sjansar, men han landar stabilt nede på jorda. (Magnus Rotevatn, Framtida.no, 13.10.20)
Selv om jeg gjentatte ganger ler høyt under lesinga, ligger det alvor bak: om vennskap, fellesskap – og om å vokse fra hverandre. Hodeskuddet leder til et ufravikelig skisma vennene imellom. Den eksistensielle smerten i å oppleve tap av vennskap, tap av tiltro og tilhørighet, blir et kjernepunkt i boka. Det er slike skjøre erkjennelser – at uopprettelige hendelser inntreffer i livet – som gir romanen en uventa dybde. Og det er denne evnen til å ta sitt toskete premiss på alvor, kombinert med Rages til tider svært slående billedspråk, og viljen til å tøye romanformen, som gjør «Tre vener og ein dum ting» til en sterk bok. Dessuten er den en viktig påminnelse, i et jevnt over alvorlig boklandskap, om hvor frigjørende en god latter kan være. (Even Teistung, Klassekampen, 3.10.20)
Forfatteren beskriver så godt at en nesten skulle tro han hadde vært der selv. (…) Boken overgår det meste av hva jeg har lest tidligere. Plasseringen av det absurde i en verden som ellers følger virkelighetens (fysiske) lover, vekker latter helt ned i lungene. Anbefales! (Joakim Tjøstheim/@litteraturviteren, Instagram, 24.09.20)
Den handler om samholdet mellom de tre vennene som med ett står til knes i en forferdelig situasjon. Tre venner hvis samhold nokså naturlig får seg en trøkk seksten på grunn av den «dumme tingen» som skjer, og det er rett og slett veldig fint skildret. (…) Rage har et usedvanlig presist blikk for de mekanismene som binder mennesker sammen, mennesker som ikke akkurat har den luksusen å bytte ut de gamle vennene sine med nye, dersom de skulle gå trøtt (eller noe «dumt» skulle skje), men som må ta til takke med dem de har, på godt – og etter hvert – ganske mye ondt. (Thomas J. R. Marthinsen, BLA, 16.9.20)

Miklastaur (roman, 2019)

Emmanuel Miklastaur kjem til verda i ei altfor lita bygd og med eit altfor stort problem: Han er så velutstyrt frå naturen si side at mor hans blir riven i hel under fødselen. Kort tid etter døyr faren av sorg, og Emmanuel veks opp hos dei livstrøytte besteforeldra sine med ein drikkfeldig hest til besteven. Sidan han er flau over skavanken sin, nyttar han fritida til å streifa omkring for seg sjølv medan han fører inn opplevingane sine i kladdebøker. At han kjem til å utretta noko i livet, finst det ikkje ei sjel i bygda som har tru på. Men det skal han. Det liknar berre ikkje noko dei har sett før.

Intelligent og veldreid, absurd og burlesk om utstøting, ensomhet og utenforskap. (…) Rage skriver et friskt og frodig nynorsk fullt av snåle formuleringer, snodig metaforikk og spenstige setninger, fantasirikt og overskuddspreget, åpenbart drevet av skriveglede. Her blandes poesi med filosofi, fakta med spekulasjon, fantasi med virkelighet. Rage dveler gjerne ved stedsnavn og folklore, gjetord og legender, naturmystikk og bønder som siterer fra Håvamål. (Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad 22.10.19)
Rage er ikke redd for å følge de ville ideene helt ut, og det er gøy å være med på. Men underbuksehumoren overskygger ikke det skumle som kan vokse ut av en ung manns ødelagte selvbilde. Det tar forfatteren på alvor. Den oppbyggelige humoren gjør at latteren kveles etter hvert som forestillinga om «den komiske mannemannen» utfordres utover i boka. (Karoline Henanger, Klassekampen 2.11.19)

Og skipet siglar vidare (roman, 2018)

Eit skip siglar på fjorden, ein dokter lagar medisin som skal halda mannskapet friske. Døyr nokon, vert dei sveipte i fiskeskinn og gravlagde i vatnet med ei bok liggande på brystet. Etter sistemann som fór den vegen har Poll overteke vaskejobben på skipet. Under vaskinga av kapteinens kahytt finn han ein nøkkel som passar i kista under køya. Der ligg bøkene. Poll har aldri rørt ved ei bok før, men brått lokkar dei så underleg på han.

I Og skipet siglar vidare bruker Rage sjangerens virkemidler til å vise fram menneskets iboende trang til å ta plass. Forfatteren seiler med denne romanen inn i den nokså omfattende dystopiske samtidslitteraturen med et tydelig særpreg – allerede på første forsøk. (…) Og skipet siglar vidare er en debut som skiller seg ut. Den tettpakka og solide prosaen vitner om en forfatter med god kontroll på både egen stemme og den verdenen han tegner opp. (Karoline Henanger, Vinduet nr. 4/2018)
Eit miljøperspektiv finst i refleksjonen om forskjellen på eit lite hol i skroget (kloden, om ein vil) og større hol: «Men om det byrjar å rivna på riktig mange stader, vert det etter kvart umogleg å unngå at skipet går ned.» Er vi i eit vindstille varmebelte no, i vår epoke av historia? Ser vi mest vår eigen nasetipp? Ein skal ikkje tenke altfor ein-til-ein om kvar vesle ting, sjølv om ein må kalle debutromanen til Mads Rage ein allegori. Men det lar seg gjere. (Ingvild Bræin, Dag og tid)
Mads Rages nynorsk er presis og bilderik. Han benytter seg av ord og uttrykk som ligger et godt stykke fra dagligtalen, men som i stedet for å skape avstand, legger dimensjon og farge til teksten. (…) «Og skipet siglar vidare» er ikke bare en god debut, den er en forunderlig roman. (Leif Ekle, NRK)
Boka er en skildring av våre eksistensielle vilkår; fanget i en ganske dyster visjon. Rage fører et godt og sikkert nynorsk. Han gir en fysisk opplevelse av å være om bord på denne dødsseileren. Historien gnistrer av spenstige detaljer. Språket er knapt og anskuelig, med mye nakent rom mellom linjene. (Fredrik Wandrup, Dagbladet)
(…) ”Og skipet siglar vidare” åpner altså for store tolkningsrom og inviterer til en universaliserende utlegning og allegorisk lesning, der skipet kanskje blir en metafysisk størrelse og et bilde på tilværelsen i seg selv, som effektivt forsterkes av en praktfull slutt. (Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad)
Medan mange samtidsforfattarar skriv om seg sjølve eller si eiga verd, løftar Rage oss ut av kvardagen og minner oss på korleis fantasien kan kasta lys over røyndomen. Romanen fører oss tett på eksistensielle grunnvilkår og grenseerfaringar, og tar opp ein arv frå nokon av dei verkeleg gode nynorskforfattarane. (Runar B. Mæland, Framtida.no)