Eg var ute og sprang då eg kom på ein god ide, men då eg kom heim var han borte. Det var sikkert ein fantastisk ide. Eg skulle ha skrive han ned, men han var så god at eg rekna med eg kom til å hugsa han.
Eg sette meg straks på benken utanfor heime og tenkte etter for å sjå om eg kom på ideen. Eg såg føre meg om lag kor eg hadde vore då eg fyrst kom på han, og tenkte på kjensla av å få ideen, men han var framleis borte.
Ja ja, tenkte eg. Dersom det var ein så fantastisk idé som eg trudde, så kom eg sikkert til å få han på nytt ein annan gong. Og dersom ikkje det skjedde, så kom eg sikkert til å få ein annan idé som var minst like god, eller betre. Og dessutan er det ikkje sikkert at det eigentleg var nokon god idé likevel. Kanskje hadde eg berre feilaktig trudd at det var ein god ide, men så ville han uansett seinare ha synt seg å vera dårleg. Då ville eg berre ha kasta vekk ein masse tid på å hugsa ein dårleg idé.