Det kan nesten verka utdatert, men historisk sett er det ferskt å publisera rett på nett i dagbokformat. Til dels kan det nok likna på visse måtar å skriva i dagsaviser på, og formatet har ved fleire høve vorte redigert og publisert i bokform, sidan tekst trass alt er tekst. Likevel er det fritt og ufritt på andre måtar, som eg kanskje kjem attende til etter kvart.
Dei fleste dagbøker eg har lese, var ikkje offentlege før dei vart bøker. Nokre gonger har det heile tida vore meininga å offentleggjera tekstane. Andre gonger har det på ingen måte vore meininga, som med dagbøkene til Franz Kafka. Stundom veit ein ikkje, men anar at det har vore i tankane.
Ikkje at eg har vore ein spesielt ivrig lesar av dagbøker, men eg har lese nokre som er skikkeleg gode, og ein av favorittane hittil er Witold Gombrowicz. Dessutan, om eg skal vera ærleg, så er eg ikkje heilt sikker på kva ei dagbok eigentleg er. Dagbøker kan innehalda nærast kva som helst. Men ein viss kronologi må nok til. Og for min eigen del kan det mellom anna vera ein stad for flyktige tankar.