Stikkord: musikk

  • Nokre musikkstykke eg har hatt på rotasjon i det siste

    Rakhmaninov: Vocalise (Op. 34 nr. 14). Dette er ein song utan ord, berre sungen som ein vokalmelodi. Det er enkelt, klårt og reint, nesten smerteleg vakkert. Eg er vanlegvis ikkje så glad i romantikken, i motsetnad til mange andre, men det finst unntak, særleg når det er slik som dette, stramt og ikkje overlessa.

    Rakhmaninov: Dei dødes øy. Dette er eit symfonisk dikt som er inspirert av det kjende motivet Die Toteninsel av målaren Arnold Böcklin. Det opnar mørkt og trugande, ruvande nesten, som ein lekkasje frå det som kjem, akkurat som på biletet, som om ein seglar imot øya.

    Händel: Lascia ch’io pianga. Dette er eit stykke som Händel nytta fleire gonger i operasamanheng, men mest kjend frå operaen Rinaldo, og det er ein av dei vakraste ariane eg har høyrt, og eigentleg blant den vakraste musikken eg har høyrt i det heile, sjølv om eg ikkje eigentleg er spesielt glad i opera som format.

    Bach: Schäfe können sicher weiden. Dette er eigentleg ein arie frå Jaktkantaten, og eit av favorittstykka mine av Bach, i alle fall i instrumental versjon.

  • Tempo 3

    Av ein eller annan grunn har eg alltid problematisert musikk for meg sjølv, særleg populærmusikk, men ikkje utelukkande. Det handlar det gjerne om at det er svært mykje musikk som eg ikkje forstår vitsen med, som vert framand, fordi det er noko anna eg ser etter i musikk.

    Men i løpet av tenåra fekk eg augo opp for langsam musikk. Det kan henda dette tok til då eg i barneskulealder såg ein dokumentar om Fartein Valen på NRK, der dei mellom anna spelte noko frå Kyrkjegarden ved havet, som var illustrert med bilete frå nettopp ein slik stad. Eg visste ikkje at det fanst sånn musikk, eller kvar eg kunne få tak i han, men den gjorde varig inntrykk. «Vanleg» musikk var berre kulissar. Dette hadde kraft.

    Rundt slutten av tenåra lytta eg til eit musikkprogram på P2 seint på kvelden der dei tilfeldigvis spelte musikken til Joep Franssens, som eg vart fullstendig fjetra av. Det kjendest som den mest langsame musikken eg hadde høyrt, men likevel så kontinuerleg interessant. Innspelinga, som heitte Phasing, skaffa eg meg på CD så snart som råd.

    Kring midten av tjueåra kom eg over eit stykke som inneheld nokre brå, uventa «rop», som verkeleg skaka eit eller anna djupt i meg. Dette høyrte eg på mange gonger, og eg har hatt lyst til å høyra det igjen i mange år, men eg har mist kontrollen på kva det var. Eg trur det var eit stykke av Morton Feldman, men det kan også vera av andre tilsvarande komponistar i landskapet frå Feldman til Louis Andriessen. Førebels har eg ikkje greidd å finna det att.