Eg voks opp mindre enn hundre meter frå sjøen. Me hadde båt, og eg tenkte ikkje vidare over at dette var eit privilegium. Det var dei som hadde store og fine båtar som var privilegerte. Å ha ein vanleg 14-fotar var normalt. Me ungane kunne køyra ut mellom holmane og sjå oss omkring, kanskje gå i land på ei folketom strand og sjå om me fann noko spanande.
No bur eg berre eit par kilometer frå Oslofjorden, og berre å ha ein enkel robåt kunne ha vore fint, men eg veit ikkje kvar eg skulle hatt han, eller eigentleg kva eg skulle ha gjort med han. Her finst ingen hemmelege øyer ein kan gå i land på og ha heilt for seg sjølv. I staden er dei mål for båtruter eller proppfulle av overprisa småhytter. Båt er noko meir eksklusivt for byfolk, det er for dei som har pengar og kontaktar.
Så eg saknar den enkle sjøen, på same vis som eg tek til å sakna fjellet, som me heller ikkje har her, altså den typen landskap som eg voks opp i. Eg kan framleis finna vegen mellom holmane der.