Eg tenkjer betre når eg går enn når eg sit i ro. Når ein går, har ein tid til å sjå seg om og tenkja. Likevel, for treninga si skuld, spring eg gjerne heller enn å gå.
Å springa er meir som å sykla, det går for fort og det er for mykje å ta stilling til. Rommet for å tenkja på andre ting vert innskrenka. Dette er greitt når ein syklar i terrenget, som eg gjorde meir av før. Då er det heile tida små utfordringar å takla, og ein er heilt til stades i desse, kan ikkje tenkja. Men det har også ein slags reinskande verknad, kjenner eg. Det vert lettare å konsentrera seg etterpå. Sykling og springing i bytrafikk fører derimot med seg eit rotete og utriveleg stress. Ein vert meir oppteken av å verta ferdig med det.
Då eg fyrst tok til å springa jamleg, likte eg å springa ulike stader kvar gong for å verta betre kjend i område der eg vanlegvis ikkje hadde noko å gjera. Det var ein del av motivasjonen, men etter eit år eller så, hadde eg sprunge alle stader innanfor rimeleg avstand, og visste kva stader eg likte og ikkje likte.
Springinga vart i mindre grad prega av nye inntrykk, og meir av ein slags fristad der eg la frå meg alt anna og var til stades i augneblinken. Eg tok til å setja pris på oversiktlege rundar der eg kunne springa mest mogeleg uforstyrra og fri frå trafikk og ubehagelege overraskingar. Denne overgangen frå turoppleving til rutine skapte etter kvart også rom for at kreative idear kunne komma av seg sjølve, altså det stabile underlaget som trengst.
No er det mest berre slike rundar eg spring, og toleransen dor lange og kronglete transportetappar har gått ned. Eg vil helst berre komma i gang fort og vera i flyten lenge.